Blogg

11. sep, 2018

Innlegg i Klassekampen 19/7 2018

”FAGET” PEDAGOGIKK

Christian W. Beck, pedagog.

Pedagogikkprofessorene Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot har i dagens KK kronikken: "La pedagogene overta!". De refererer til Simon Malkenes sitt realistiske bilde av "klasserommet" i Dagsnytt-18, som sannhetsvitne. Deres diagnose er for mye byråkrati i skolen, og deres løsning mer pedagogikkvitenskap.

 Diagnosen er lett å slutte seg til, men ikke løsningen. En nærmest fundamentalistisk tro på pedagogikk er det all grunn til å protestere mot? Resten av samfunnet uteblir. Den nye ulikheten i skole som et integreringsproblem kan neppe løses bare man får mer og bedre pedagogisk forskning.

 Fremdeles er utsikten ovenfra, ikke nedenfra. I all pedagogisk teori er ikke lengre eleven et selvstendig subjekt, men et objekt, for pedagogikken, uansett hvor subjekt-orientert og elevvennlig den idealistiske pedagogikken måtte være. Vi trenger mer pedagogisk realisme om hva som er skolens problem og hva som kan være løsninger. Da må man også stille spørsmålet om "faget pedagogikk" egentlig finnes, eller rett og slett er pedagogenes egne idealiserte konstruksjoner av virkeligheten.

 Er ikke pedagogikk rett og slett lærere, foreldre og andre praktiske pedagogers erfaring fra og omtanke for sin egen "pedagogiske" praksis"?

26. jul, 2018

 Antall HU-ere i Norge er under 1 promille. Ellers i Europa, bortsett fra England, er antallet HU-ere også svært lavt. I USA er det mange flere (over 3 %). Selv om HU er et mikrofenomen, er grunnene  til hvorfor noen foreldre gjør noe så drastisk som å ikke  å sende barna på en grunnskole, men velger å undervise dem selv, viktig. Slik kunnskap om skolens randsone kan fortelle noe viktig både om skole og samfunn.     

 Det har vært forsket mye på motiver for HU. De mest kjente er klassikerne  Van Galen (1991) og Stevens (2001). Senere kan man legge til spesielt Isenberger (2007), Gaither (2008) og Lois (2012). Grovt oppsummert viser denne forskningen to hoved-dimensjoner av motiver:

a) Religiøse  -  Pedagogiske. 

b) Prinsipielle – pragmatikere.

 De religiøse, for det meste konservative kristne, gir HU for å unngå en sekulær offentlig skole eller kristne privatskoler uten den rette bibeltolkning.

De pedagogiske er i mot skolens pedagogiske praksis eller skoleinstitusjonen overhode. Den største gruppen her er unschoolere, med en ideologi om at barna selv skal styre sin læring.

De prinsipielle gir HU av ideologisk overbevisning, enten religiøs eller pedagogisk.

De pragmatiske gir HU på grunn av sosiale problemer på skolen, f eks mobbing, eller sykdom, eller spesielle pedagogiske problemer oa. Slik HU kan være kortvarig og man skifter mellom skole og HU.

 Det er store forskjeller på antall religiøse HU-ere i ulike land. I USA er det mange religiøse HU-ere. I f eks Canada og England er det mindre religiøs HU og mer pedagogisk HU. I Norge i 2002 var det 30 % som sa religion var motivet, 40 % pedagogiske motiv, mens 45 %  hadde ulike typer av pragmatiske motiv, Beck (2006).

 Spiegler (2010) påviser at konklusjoner fra motivundersøkelser på HU er avhengig av om spørsmålene har åpne eller lukkete svar-alternativer og hvor generelle spørsmålene er.

 Hvis svar-alternativene er pedagogikk eller religion, er det mange religiøse HU-ere som svarer pedagogikk, selv om religion er vesentlig for deres HU. I Norge er det mange HU-ere som oppgir både pedagogiske og religiøse motiv, Beck (2006). For en del kan både pedagogiske og sosiale motiver spores tilbake til familiens religiøse tilhørighet, indirekte. Det kan derfor være mer religiøs HU enn det foreldrene selv svarer på undersøkelser.

 HU-forskning viser også at flere HU-ere i et område, kan være viktig for at en familie ”kommer over terskelen” og starter med HU.  På den måten ser det ut til at HU-ere ”klumper” seg. Man ser dette i USA. Men også at i de nordiske landene med få HU-ere, øker slik klumping. Mest kjent i Norden er den voksende HU-kolonien på Åland, hvor over 20 svenske HU-familier har bosatt seg, fordi HU i Sverige er nesten umulig, Storck Christensen (2018).

 I egen forskning finner jeg at:

1) Religiøse HU-ere er de som lengst har holdt på med HU og bruker mest tid på HU. Disse underviser også oftere barna direkte selv, setter dem i mindre grad til internett og overlater dem mindre til seg selv, enn andre HU-ere, Beck (2006). Andre prinsipielle HU-ere, unschoolere, svarer at læring/HU foregår hele tiden, Beck (2015).

2) Jo flere år med pragmatisk HU, jo større blir sjansene for at gitt HU blir prinsipiell, Beck (2006).

 Antall HU-ere i USA vokste enormt fra 1990 til i dag. I USA er det nå ca 1.7 mill hjemmeunderviste elever, NCES (2016). En mindre nedgang er registrert siden 2012. Dette kan skyldes at noen HU-ere begynner å samle seg i egne halv-formelle HU-skoler. I Vest-Europa, bortsett fra England, er det få HU-ere. Man kan registrere mulige mindre økninger i f eks Danmark. I enkelte land i Øst-Europa, f eks Russland, er HU økningen betydelig. HU i Øst-Europa er i stor grad religiøst motivert. I Vest-Europa kan det se ut til at andelen av HU-er som driver med en eller annen variant av unschooling, øker.

 Tre mulige konklusjoner å trekke:

1) Det økende antallet religiøse HU-ere i Øst-Europa kan ha å gjøre med den økende sosialkonservatismen i disse landene.

2) En større andel av unschoolere i Vest-Europa kan ha å gjøre både med veksten i alternativ-livsstil-miljøer og veksten av miljø-opptatte (grønne).

3) Ser man, særlig i USA, men også andre steder, en antydning til at HU-ere går lei av ensomheten i HU og samler seg i mer eller mindre uformelle (skoleaktige) grupper?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

10. mai, 2018

Podcasten Lars og Pål, episode 41: Et intervju med Christian Beck.

Har vi for lite pedagogisk realisme? Er den pedagogiske idealisme blitt i overkant løgnaktig?

http://larsogpaal.libsyn.com/episode-41-christian-beck-om-pedagogikk-lring-og-hjemmeskole

 

 

13. mar, 2018

Vi er vant til å se på montessoriskolene som et idealistisk pedagogisk prosjekt. Norsk Montessoriforbund (NMF) har vært en serviceinstitusjon for en dugnadsbevegelse av montessoriskoler, ikke minst i distrikts-Norge. Men den tiden ser ut til å være forbi. Styret i i NMF regjerer nå med jernhånd. Kravene går nedover og pengene oppover. Kursene blir dyrere og obligatoriske. Montessoriskolene betaler 0.6% av statstilskuddet til NMF i årsavgift. I praksis betyr dette at skolene betaler rundt 3.5 millioner kroner inn i NMF-kassa i året, for å få bruke en læreplan montessorimiljøet selv har utviklet over tid. Styret er også i ferd med å monopolisere montessoriutdanningen.

Hva er det som skjer? Svaret kan være å finne i professor Terje Tvedts  bok: ”Det internasjonale gjennombruddet”. Han beskriver: ”Det humanitære politiske kompleks” et sammensurium av felles globale maktinteresser: politiske partier, spesielt SV, men også Høyre i Norge, internasjonale hyper-kapitalister (Soros, Gates, Zuckerberg) og internasjonalt hjelpearbeid, ikke minst i regi av FN.

En sammenbindende interesse her er ”filantropi”. Filantropi er opprinnelig: uegennyttig veledighet. Men de senere år ser vi hvordan Ikke-statlig organisasjoner (Non Governmental Organizations eller forkortet til NGO), statlig politkk og kapitalisme er blitt tvunnet sammen i et filantropisk "kompleks". Norsk Montessoriforbund (NMF) kan se ut til i full fart å være på vei inn i dette.

1)I handlingsplanen 2017-19 for NMF ble nylig ”Montessori 2030” vedtatt som overordnet mål for norske montessoriskoler. I "Montessori 2030" heter det bl a: ”A centennial before the UN and the entire world agreed on a set of very ambitous, but crucial goals to save humanity, Maria Montessori built her pedagogical principals and philosophy on the same vision.”. Flere montessoriskoler er blitt FN-skoler. Montessoripedagogikk veves inn i politiske bærekraftmål. En filantropisk-ideologi overordnes som mål i "Montessori 2030". Montessoripedagogikken reduseres da til metode for å nå disse målene og montessoriskolene blir innlemmet i det "humanitære politiske kompleks”. Med andre ord: Politikken er overordnet pedagogikken.

2) Styreleder Ingrid Stange i NMF, pådriver for "Montessori 2030", er også styreleder i  ”Partnership for Change”. De driver globalt med sosial innovasjon ut fra et prinsipp om at det er ingen motsetning mellom kommersiell forretningsdrift og sosialt hjelpearbeid. Hun har forbindelse med flere av storkapitalistene og politikerne nevnt over. Hun betegner seg i likhet med disse som filantrop.

3)  Montessoriskolene i Drammen og Stavanger drives av selskaper styrt av sentrale personer i den norske delen av den islamistiske Gülen-bevegelsen. Også Gülen-bevegelsen er opptatt av filantropi.

NMF synes å ha gått fra å være en frivillig, ideell organisasjon som skal tilrettelegge for montessoripedagogikk i Norge til å bli politisk pengemaskin, et redskap for styrelederens globale filantropiske ambisjoner. Å ha varemerket ”montessori” og nærmere 100 norske montessoriskoler i ryggen, er da ikke så dumt. Spørsmålet er: Er de norske montessoriskolene, og foreldrene som sender barna sine på montessoriskoler rundt om i landet, klar over hva som foregår? Og, er Utdanningsdirektoratet, som utbetaler statstilskuddet, som kun skal gå til skoledrift og elevenes beste, klar over hva de gir penger til?

27. nov, 2017

Hver høst kommer en oversikt over hvor mange elever som ikke har møtt på skolen. I år er  tallet 200 (Udir).  Vil det også i år, så bare være tyst?  Elever som ikke møter på skole later til å være et "ikke”-tema. Er fenomenet for politisk ukorrekt. Er myndighetene redde for å vise en manglende oversikt?  

 Veksten i elever utenfor skolen kan føre til at vi får en ny diskusjon om det skal være grunnskoleplikt i Norge og ikke den friere opplæringsplikten, som gjelder i dag, med retten til foreldre å gi sine barn hjemmeundervisning (HU). En demokratisk rett som har vært der siden den første skolelov i 1739. Tilsvarende opplæring kan også være noe mer enn HU.

 I 10 år fram til  2015 var det en sprik på over 1000 mellom antall barn bosatt i Oslo i opplæringspliktig alder (6-15 år) (SSB ) og antall elever Oslo-skolen (Oslo kommune).  Dette kan ha vært en ”teknisk” feil. I år er spriken borte. Vi får håpe at SSB beholder sin evne til å gi korrekte tall om skole og samfunn.

 Grunnskoleelever som ikke møter på skolen kan (2017) deles i tre:

1) Elever som får lovlig (HU) med tilsyn fra kommunen. Det er registrert  179 HU-elever i 2016/17 (Udir), en økning på 50% siste året.

2) Elever som er registrert på skoler, men ikke er der, altså 200 høsten 2017. Dette kan være barn som har en ok skolegang i et annet land. Skrekkversjonen er norske barn som sendes til brutale koran-skoler, f eks i Somalia. Det kan også være barn som er i Norge og har en ulovlig form for HU, eller ikke får noe grunnskoleopplæring i det hele tatt.

3) Barn som forsvinner fra asylmottak. Nrk oppgir tallet 443 i år. Barn i asylmottak i opplæringspliktig alder (6-15 år) har rett og plikt til grunnskoleopplæring i Norge. Her er nok sannsynlighet høy for at det er mange barn uten noen formell opplæring.

Den store endringen  i HU i USA 2012-16 er økningen på 70% av latin-amerikanske, fattige HU-ere, hvor foreldrene kan lite engelsk. Forklaring på dette kan være ut i fra en”pull”-faktor (dragning mot): De søker til online-skoler, som regnes som HU. Da kan de i stor grad få opplæringen på sitt morsmål, spansk. Disse elevene kan også være ulovlige innvandrere. Men valget av HU for slike elever kan også være et ”push”-valg (dyttes mot). De presses ut av offentlige skoler, fordi de er "dyre" elever. Både offentlige og privat skoler anbefaler dyre elever online-skoler for å slippe unna store utgifter til spesialundervisning.

Bruk av online-teknologi i skolen er i vekst. Dette er en del av framskrittet, med klare fordeler. Utviklingen gjør skolen mer fleksibel, men også begrepet skole mer diffust og åpent. I Norge opprettholdes f eks enkelte grendeskoler ved kombinasjon av undervisning online og fra sentralskolen.

HU-ere er storbrukere av undervisningsprogrammer online. I USA ser kombinasjonen skole/HU/online ut til å være i vekst. Dette kan gi vekst i den pedagogiske ”underverden”, både som ”pull” og ”push” fenomener.

Hva så med veksten av barn som ikke er på skolen i Norge. Noen av disse, ofte middelklassebarn, velger HU av prinsipielle grunner, religiøse eller pedagogisk (unschooling). Disse er typiske ”pull”-elever. Men når skolenes økonomi blir stadig mer presset, vil da antallet ”push-elever, utenfor skolen, øke?

 Mer enn noen gang er skolens oppgave å ivareta samfunnsfellesskapet. De aller fleste barn i opplæringspliktig alder bør være i den offentlige grunnskolen. Men det utdanningspolitiske idealet om en skole for alles avvik fra virkeligheten øker. For barn som blir mobbet på skolen er HU en nødrett. HU og annen "undergrunns"-pedagogikk er turbulens på skolens endeflate. Utfra kaoset kan det også komme pedagogisk nytenkning og nye pedagogiske miljøer. Lovens begrep om: "tilsvarende opplæring" kan åpne for noe mer enn HU, og bør fortsatt være en demokratisk rett.