10. mar, 2015

Målstyringskrititikk - hvor er alternativene

Christian W. Beck

Er målstyringskritikken av skolen bare skole-og samfunns-kritikk uten pedagogiske alternativer å tilby. Men er alternativ pedagogikk på den annen side bare indre-orienterte små-miljøer som ignorerer samfunnet?

På !970-tallet var den nasjonale og internasjonale pedagogiske opposisjon samlet i begrepet kritisk pedagogikk. Kritisk pedagogikk, 68-ernes begrep, favnet en marxistiske kritikk av den offentlige skole . Kritikken var todelt: Både av skolen som leverandør av arbeidskraft med kvalifikasjoner den kapitalistiske økonomi krevde, men også kritikk av skolens ideologiske verdier og innhold, som borgerskapets og statskapitalismens ideologi. Begge disse marxistiske momenter er å finne i dag som ideologisk klangbunn for den nyliberale protestbølgen mot målstyring i skolen, pisa-tester, nasjonale prøver, kartleggingstester i barnehagen med mer.

Dagens politisk venstre-orienterte kritikere mener målstyrings/testpedagogikken er et resultat av statskapitalistisk makt i skolen basert på ny-liberal ”new public management”, med vekt på konkurranse, måling og profitt. Kritikken er berettiget og velfundert. Men det er vanskelig å få øye på pedagogiske alternativer i kritikken, utover generelle idealer om hele mennesker, danning og betydningen av fri lek.

Oppstår denne mangelen fordi marxistisk målstyringskritikk mangler kritikk av institusjonalisering av barn? Marx var ingen institusjonskritiker. Han mente institusjonene stort sett var bra, bare arbeiderne overtok styringen av dem.

Alternativ pedagogikk er i privatskoleloven definert som steiner- og montessori-pedagogikk. Men begrepet favner mye viere. På 1960-tallet var Summerhill den dominerende frie skole. Senere har vi fått en flora av ”demokratiske” skoler, som i varierende grad bygger på elevenes frihet og deltagelse og noen også uten pensum i det hele tatt, f eks Sudburry-skoler. Nyskolen i Oslo må sies å være en norsk variant. I Danmark har man en over hundre år lang friskolehistorie, bygd på folkeopplysningstradisjonen fra 1800-tallet, som sto særlig sterkt i Skandinavia. I dag går ca 15 % av danske barn i friskoler (i Norge 3 %). Til tross for friskolenes frilynte ideologi er det vanskelig å se noen særlig samfunnspåvirkning.

De mest radikale alternative pedagoger er hjemmeunderviserne. Det er store forskjeller mellom dem. Noen har nærmest skole i hjemmet, mens andre, unschoolerne, lar barna selv styre sin læring. Til tross for sin radikale pedagogikk kan også hjemmeunderviserne, som annen alternativ pedagogikk, kritiseres for indre-orientering og ignorering av samfunnet.

Tidens pedagogiske landskap har to motpoler: Den dominerende målstyrte offentlige skole med en industriell pedagogikk og den andre polen: unschooling.

Kan målstyringskritikkens manglende alternativer og alternative skolers manglende samfunns-orientering ha samme kilde, manglende kritikk av skoleinstitusjonen? Blir denne fellesnevneren overveldende når skoletiden inkluder SFO og blir 8-10 timer om dagen? Konsekvensene av for mye skole, kan bli for lydige borger med manglende kreativitet og selvstendighet, og altfor mange depressive skoletapere.

Men et nytt moment må tilføyes. Kunnskapen man i dag møter går gjennom et institusjonelt filter, i første rekke skoler og media. Vår referanse blir internett og skolens læreplaner og pensum. Vi trenger frie og selvstendig kunnskapssøkende mennesker som kan kryss-sjekke den offisielle kunnskap for å finne ut hva som er ærlig og sann kunnskap.

Nils Christie stilte i 1970 spørsmålet: ”Hvis skolen ikke fantes”? I dag bør spørsmålet være: ”Hva skal vi egentlig med skoler”? Er det unschoolerne som i dag er de ledende kritiske alternative pedagoger?