10. mar, 2015

Når den offentlige skole råtner på rot

Christian W. Beck

Kritikken mot skolen er sterk, ikke minst i Oslo. Men dette preller av på myndighetene. Retoriske grep i media kan ikke dekke over at intet av betydning skjer. Må foreldre og lærere bryte ut, lage nye friskoler og gi hjemmeundervisning, for å få en "ny" offentlig skole?

22/2 står innlegget: ”Vi treng eit nytt foreldreopprør” i Bergens Tidende.  Er den offentlige skole i ferd med og råtne på rot, utpint av tester, byråkrati og akademisme? Hvordan kan en offentlige utdanning gjenreises som folkelig og for alle?

De politiske partier er i dag i hovedtrekkene enige om utdanningspolitikken. Vi kan nærmest snakke om den gjeldende utdanningspolitiske pedagogikk. Vi skal satse på mer skole, mer ressurser, bedre utdannete lærere, mer utdanningsforskning, bedre metoder osv. Fellesnevneren er en industriell utdanningspolitikk. Kjennetegn ved denne er:

  1. Kunnskap i skolen overføres metodisk og forskningsbasert ovenfra-ned, som masseprodusert lik opplæring av elevene. Målet for evt  indviduell tilpasning er normalisering. Elever, lærere og foreldre umyndiggjøres.
  2. Kvalitetskontroll skjer med testing. Målstyring er bærebjelke i industriell pedagogikk.
  3. Reformer enten de er rød eller blå er faste i sin tro på skolen og utdanningsbyråkratiets ledelse av denne.

Pisa-testene og nasjonale prøver bygger på det industrielle kunnskapskonsept. Testene skal gi myndighetene bedre grunnlag for å styre opplæringen i skolen, men mot myndighetenes egne mål. Andre eksempler på industriell pedagogikk er atferdsprogrammet PALS. Kartlegging av 3-åringers læring i barnehagen, kanskje nå også uten foreldrenes samtykke, er et annet.

Men den industrielle utdanningspolitikk ser ut til å ha møtt veggen:

  1.  Kunnskapstilegnelsen i skolen stagnerer og stopper opp for mange elever. Elevene lærer ikke mer med mer skoletid. Skolen ser ut til å ha nådd et metningspunkt. USA, Skandinavia og de fleste Vest-Europeiske land, med høyeste BNP, har bare middels pisa-test-resultater.
  2. Kunnskapen snevres inn etter måleinstrumentene. Bare kunnskap i testen teller. Skolekunnskapen blir smal og langt fra mange elevers indre motivasjon for kunnskap. Også testfagene: matte, engelsk, lesing og naturfag blir skadet når de tvinges på en, ovenfra, og ikke er noe man lærer av interesse.
  3.  Foreldrene outsourcer barna til skolen og lærerne. Mange elever stresses og trettes ut av for mye tid på skolen (SFO inkludert). Skolens sosiale miljø forverres, mobbingen øker. Det er for mye styrt opplæring og for lite fri lek og fri læring. Får vi lydige mennesker, selvsikre, flinke og effektiv innen institusjonen, men usikre, slitne og aggressive utenfor? Er Selvstendighet og kreativitet truet?
  4.  Kunnskapsforskjellene mellom sosiale klasser øker.
  5. Stort frafall i videregående skole og i høyere utdanning. Mange elever trenger praktisk kunnskap tilegnet utenfor skolen, i arbeidslivet. For lite kunnskap bygd på egen erfaring er i ferd med å bli en ny kunnskapsmangel.

Vi ser for tiden en heftig kritikk av PISA-testene, nasjonale prøver og annen kartlegging og måling i barnehager og skoler. Dette er en protest mot en industriell utdanningspolitikk. Men når kritikken ikke peker på alternativer, og foreldre, lærere og elever ikke bryter ut, blir medisinen bare mer av det samme. Om den industrielle pedagogikk er rød eller blå… who cares?

Vi ser for tiden en internasjonal alternativ pedagogisk bølge, som er sterkest i de mest moderne og velutdannete online-miljøer, for eksempel i Silicon Valley, og de minst utviklede områder for eksempel på landsbygda i India med mange analfabeter. Felles er at de lærende tar seg til rette, både med og uten skole, enten dette er barn eller voksne. Resultatene er oppsiktsvekkende, de lærer både fort og mye.

Alternativet til industriell pedagogikk er at de som læringen gjelder styrer mer selv. Vi kan snakker om en moderne fri folkelig pedagogikk hvor både staten og kapitalistene er på armelengs avstand. De som trenger kunnskapen må få avgjørende innflytelse på hva som skal læres, og hvordan det læres. Slikt kan ikke overlates til de pedagogiske eksperter, byråkratene i departementene og lederne i næringslivet.

På 1970-tallet hadde vi Ottar Brox, Hartvig Sætra og ikke minst Nils Christie med boka ”Hvis skolen ikke fantes”. Populismen på 1970-tallet forsvarte varmt små folkelige miljøer. Populistisk kan defineres som folkelig i motsetning til elite, sunn fornuft som motsetning til ekspertise. Mistro til byråkrati, stat og kapitalisme og tro på det folkelige, familien og lokale verdier. Tro på direkte kommunikasjon og små fellesskap. Alternativet til industriell utdanningspolitikk er en populistisk fornyelse, til en moderne ”grasrot” pedagogikk. Stikkord for en ny moderne folkelig utdanningspolitikk er:

  1. Mer egenstyrt læring, små selvstendige læringsmiljøer og små skoler.
  2.  Fri åpen og mye kommunikasjon mellom utvikling av kunnskap, praksis og læring. Ekspertene må bli folkelige.
  3.  Virkelighetsnærhet og mer ærlig kunnskap.

Jeg venter med spenning på at et av de politiske partiene skal føre an med en ny folkelig utdanningspolitikk. Jeg tror den må komme fra sentrum. Men forutsetningen for en ny utdanningspolitikk er et foreldre- og læreropprør. Grasrota må våkne og gjøre mer enn bare å påpeke skolens elendighet.