26. mai, 2015

10 prosent av foreldrene kan tenke seg hjemmeundervisning

Christian W Beck

I Danmark er det nå økning i hjemmeundervisning. Mange mener grunnen til dette er den nye skolereformen med heldagsskole og strammere styring av skolen. Vi kjenner igjen det samme konseptet for norsk skole.

Både i Danmark og Norge er det opplæringsplikt  og ikke skoleplikt. Hjemmeundervisninge er fullt tillatt. Vil hjemmeundervisningen øke også i Norge? Hjemmeundervisning av la oss si 100 elever i Oslo kunne skapt oppmerksomhet og gitt et press mot myndighetene til å forlate tidens skadelige målstyringsregimer i den offentlige skolen. Man har snakket nok. Kanskje er det handlinger som dette, som må til. Desstuten kan hjemmeundervisning bli en positiv opplevelse både for foreldre og barn.

Sammen med kollega Svein Egil Vestre gjorde jeg for noen år siden en undersøkelse, basert på et representativt utvalg av foreldre med barn i grunnskolen om deres oppfatninger av skolen: C. W. Beck og S. E. Vestre: (2008). ”Foreldremeninger om skolen”. Oslo. Didakta Norsk Forlag. Det ble også stilt spørsmål om hjemmeundervisning.

Utviklingen i norsk hjemmeundervisning de siste 10 årene er at den går fra bygda til byene og blir mer sosialt og pedagogisk begrunnet og er et middelklasse fenomen, ofte litt politisk grønne foreldre.

Her er deler av kapitelet om hjemmeundervisning i boka, presentert:

 Hjemmeundervisning

Et betydelig mindretall (41 %) ser på retten til å gi hjemmeundervisning, som en menneskerett. Et betydelig flertall mener at hjemmeundervisningen bør få en eller annen form for økonomisk støtte (64 %).

 Foreldrene ble stilt følgende spørsmål:

”Kunne du selv tenke deg å gi dine barn hjemmeundervisning for en periode?”

10 % svarte ja, 7 % var i tvil og 82 % svarte nei.

 10 % ja tilsvarer ca 60.000 elever. I dag er det bare ca 400 (0,06%) hjemmeunderviste elever i Norge (Beck 2006). Det er neppe mange av disse 10% av foreldrene, som begynner med hjemmeundervisning i uoverskuelig framtid. Motivene for å svare ja på spørsmålet, kan være mange. Den høye svarprosenten viser at hjemmeundervisning fra å være et nærmest ukjent fenomen på midten av 1990-tallet, i dag er en mulighet foreldrene vet om og kan svare på spørsmål om i en spørreskjema-undersøkelse som dette.

 Det er en klar tendens at foreldre som mener barna deres ikke trives på skolen, kunne tenke seg å gi hjemmeundervisning. Grunner (motiver) for å kunne tenke seg hjemmeundervisning for en periode (%):

For å unngå en vanskelig skolesituasjon 46

For å få mer tid med barnet selv 40

Pedagogiske grunner; annen og bedre undervisning 38

Av livssynsgrunner 7

 Foreldres motiver for mulig hjemmeundervisning er i større grad sosiale, vidt forstått, enn at de er pedagogiske, i faglig forstand. Svært få nevner livssyn eller religiøse grunner. I 2002 var det i første rekke livssynsmotiv (30 %) og pedagogiske motiver (35 %) som dominerte hjemmeundervisningen i Norge og i mindre grad sosiale motiver, som f eks konflikt med skolen(22 %) (Beck 2006).

.I løpet av årene etter 2002 ser det ut til å ha utviklet seg et større potensial for hjemmeundervisning pga sosiale konflikter med skolen. Hvis elevene får sosiale problemer på skolen og foreldrene vil ha mer tid hjemme med barnet, da kommer hjemmeundervisning fram i foreldrenes tanker, som et alternativ til skolen.

De foreldrene som svarte nei på spørsmålet om de kunne tenke seg en tid å gi sitt barn hjemmeundervisning, ble også bedt om å angi grunnene for sitt valg.  Noen av disse foreldrene oppgir at de ikke vil gi barna sine hjemmeundervisning av rent praktiske grunner som tidsknapphet og økonomi (29 %). På samme måte som de sosiale grunnene er viktigere enn det mer pedagogiske/faglige for å gi hjemmeundervisning, oppgis også sosiale grunner oftest for ikke å ville gi hjemmeundervisning: både redsel for å miste skolefellesskapet (79%) og frykt for sosial isolasjon(65 %).