30. jun, 2015

Lykkejegerne

Omskrevet 28/8-1

Torbjørn Egner ga oss kardemommeloven, vi smilte og fallt til ro, vi kunne være oss selv. Men kardemommeloven er under press. vi ser en ny sosialiseringstype, "lykkejegerne".

 Kravet om vellykkethet produserer ikke-vellykkethet. Både de vellykkete og  de ikke-vellykkete er avhengige av og lojale mot institusjonene. De er selvbevisste, utfoldende og maksimalt sosiale. Dette forventes av dem, og de vil ses fullt og helt. Grensen mellom privat og offentlig blir diffus. De fascineres av skjermenes verden. De tror på konstruksjon av egen identitet og at man kan bli den man vil. De er arbeidsomme og effektive, jobber gjerne i grupper. De er fra svært tidlig alder vant til å være mye hjemmefra. De er redde for å gjøre feil, ikke være flinke nok. Utenfor institusjonen er de mer sårbare, usikre og uselvstendige, kan være utagerende og søker ly i jevnaldringsgruppa.

Lykkejegerne er i første rekke jenter. Jentene er på mange måter blitt pedagogenes, forskernes og institusjonenes salgbare produkt. Guttene har på godt og vondt kommet seg mer unna. Mange gutter har søkt til de pedagogiske institusjoners ytterkanter og rømmer fra skolen (25 % frafall i vgs). Men flere gutter er også blitt lykkejegere.

 Mange jenter virker tilsynelatende vel sosialisert. Guttene er mer sammensatt: Noen er mer institusjonsfrie enn jentene, andre mer institusjonsskadde. Den største forskjellen er mellom jenter fra middelklassen og gutter fra arbeiderklassen.

 David Riesman skiller i boka «Det ensomme massemennesket» (1961) mellom to ulike karakterer i det moderne samfunn: 1) De indrestyrte som tidlig har fått et indre sett av livsmål. 2) De gruppestyrte de konforme som lar seg styre av andres forventninger og preferanser. Lykkejegerne minner sterkt om de siste.

En annen kjent bok, fra 1980, er også hyperaktuell i dag: Alice Miller: «Barneskjebner». Dette er boka 68-erne leste når deres revolusjonære politiske prosjektet var over. Hun beskriver historiene til unge mennesker som skal bli psykologer og går i egenterapi, som en del av sin utdanning. Historiene er svært like: Mennesker som i sin tidlige barndom ikke fikk nok ubetinget annerkjennelse og kjærlighet fra foreldrene. De må være «flinke» for å bli elsket. Deres tilsynelatende selvsikkerhet bygget på en avgrunn av usikkerhet og på betydelig grad av narcisisme.

 Jeg tror dette også er skjebnen for mange barn i dag, med svært tidlig i livet å ha ofte lange barnehagedager. De får for lite av hverdagslivet med utgangspunkt i hjem og familie, hvor det bare å være til og være der, leke, er selve poenget, ikke hva man gjør. Gjerne gjøre «ingenting». Det er her små barn legger trygghets/frihetsgrunnlaget for å bli indre styrte og for en stillferdig, men ekte tro på seg selv.

 De kloke barnehagelærerne kjemper i dag for barns «frie lek» og en omsorgsfull barnehage pedagogikk. Lekepedagogikken har også nådd 6-åringene i skolen.  Lærere/førskolelærere kjemper i mot politikere, byråkrater og eksperter, som vil bruke barnehage og 1. klasse som instrument for opplæring, særlig tidlig språkopplæring, bygd på en pedagogisk ideologi om at det gode barneliv er summen av de tilrettelagte opplæringsbetingelser. Denne kampen har min fulle støtte.

 Frilek i barnehage og skole blir ikke ordentlig fri, Den foregår som profesjonelt overvåket aktivitet i en pedagogisk institusjon, dens avgrensede område, dens regler, ideologi og tidsstyring. Lydighet til den pedagogiske institusjon er lekens forutsetning.

Det alminnelige hverdagsliv er i dag under press, og kan over en viss grense ikke kompenseres av et pedagogisk barnehageliv, uansett hvor lekfullt og omsorgsfullt det siste måtte være.

Det er påfallende hvordan institusjonaliserings-ideologiens fortropp er toppene i LO, NHO. De siste vi ha 5-års skolestart. Man skal ha maksimalt ut av arbeidskraften, da må ungene i opplæring så fort som mulig.

Mange barn tror kanskje på den pedagogiske ”stjernehimmel” de blir presentert. Men det vokser fram en mer og mindre uartikulert protest. Noen av disse er vaktsomme jenter, som gjennomskuer stjernehimmelen som falsk. Mange gutter, særlig fra arbeiderklassen har sine drømmer og lengsler på helt andre planeter enn de som finnes på de pedagogiske reportoarer.

 En ny minoritet av barn, ungdommer, foreldre og andre, bærer i dag fram en ny ulydighet. Man skulle nesten tro de hadde lest den franske sosialfilosof Michael Foucault, men de har de fleste neppe gjort, de har bare funnet det ut selv, det som Foucault sier om den nye kontrollen og panopticon (allsyn). Foucault sier f eks om lyset og mørket: Fangen får det triveligere med lys og en viss utsikt. Men fullt lys og vokterens blikk er snedigere enn mørket, som egentlig gir beskyttelse. Synligheten er en felle, sier Foucault.

Vår tids synlighet legitimerer den utadvendte lykkejeger. Men jeg merker meg at det indreorienterte og beskjedne barnet er på opptur som ideal.  Dette er i tilfelle et godt tegn, må jeg si.

Med nye barn følger det alltid ny optimisme. Heldigvis, nye barn nye muligheter, institusjon eller ikke institusjon. Men barn trenger ikke enda mer pedagogisk overvåkning, opplæring og gjennomlysning i institusjoner, uansett hvor behagelig og omsorgsfull denne skulle være, eller enda mer onilneliv og spektakulær mediadeltagelse.

Noen "ulydige" bryter ut av lykkejaget. De har begynt gjenerobring av det alminnelige, hverdagslivet og seg selv. Vi snakker om det menneskelige fundament, også for opplæring i skolen.