28. okt, 2015

Læring - Hvor langt rekker pedagogikken?

CHRISTIAN W. BECK I de senere år er utdanningen blitt polarisert. På den ene side skole-basert utdanning, detaljstyrt ovenfra. På den annen side radikal unschooling, hvor læringen skjer uten skole og er fullt og helt overlatt barnet selv. 

 Skolekritikken er at barnets indre motivasjon og selvbestemmelse blir overkjørt. ”Ansvar for egen læring” var bærende i SV`s utdanningspolitikk på 1990-tallet. Men eleven fikk bare hånd om  hvordan de skulle lære, ikke hva de skulle lære, og læringen skulle foregå på skolen. Prosjektet mislyktes.

 Unschooling kritiseres motsatt for at samfunnets ansvar for barns læring ikke blir ivaretatt. Det kan føre til at barn ikke lærer mye man mener de bør lære.

 Det er fristende å si at den gode løsning er et sted på midten. Mer medbestemmelse for barn over egen læring, men tross alt med pedagogisk styring. Helst i skoler vil mange si.

 Men et slikt balanse-synspunkt har klare svakheter:

For det første læringens karakter: Psykologen (og biologen) Jean Piaget ser læring som vår mentale bearbeidelse (adapsjon) av ytre virkelighet.  Han to-deler læring: a) Assimilasjon – mental tilpasning til eksisterende virkelighet og b) Akkomodasjon –når ny virkelighet krever mental nydanning (Imsen 2005).

 De pedagogiske institusjoner styrer barns tid, angir regler for sosialt liv og slike regler begrunnes pedagogisk. Barns handlinger må tilpasses barnehagen og skolen. Frihet og selvbestemmelse vingeklippes. Selv om hensikten kan være motsatt, presses akkomodasjon ut av læringen. Alt må tilpasses institusjonen. Læring blir assimilasjon.

 Pedagog betyr opprinnelig fra gamle Hellas: ”den som leder barn”. Pedagogisk er læringsteori noe pedagoger skal anvende på barn. Barn selv lærer ikke bedre av å kunne læringsteorier.  

 Tidens pedagogiske mantraer som f eks: ”individuell tilpasset læring”, ”læringskvalitet” og ”gode læringsbetingelser”, er ikke myntet på barnet selv,  men på hva pedagogen kan (og skal) gjøre. Men man kan tvinges eller lokkes til undervisning og opplæring, men ikke til læring. Læringen er min egen, den får du aldri – pedagog.

Sosialpsykologen G. H. Mead`s gjør et skille mellom (I) det handlende mennesket med fri vilje og (ME) personen som en observerbar og beskrivbar identitet. Barnehagen, skolen og pedagogikken henvender seg til barnet som et ME, selv når den er barnesentrert. Man mister lett av synet at læringen alltid er vår egen. Mennesket har selv initiativet, for sin egen personlige læring, uansett hva pedagoger gjør. Dette er et livets grunntrekk.

For det andre. Dagens samfunnstilstand trekker læringen, av nødvendighet, mot mer akkomodasjon. Man må lære og mentalt utvikle seg i forhold økende grad av nye og uforutsette fenomener og situasjoner. Klima-krise og den nye folkevandringen er aktuelle eksempler.

 Et spedbarn har mye å lære. Alt er nytt, akkomodasjonen dominerer. Spedbarnets læring er dermed i høy grad samfunns-aktuell. Hvorfor skal da barns læring, allerede fra ett år da presses inn i barnehagens assimilerende læring?

 Jeg er enig med Piaget, balanse mellom assimilasjon og akkomodasjon er viktig i  barns læring. Men når stadig mer av barns liv foregår pedagogisk institusjonalisert i barnehage og skole, er det viktig og gi rom for nye ”akkomoderende” impulser. Unschooling og hjemmeundervisning, men også ulike typer av demokratiske skoler gir rom for mental nydanning og bør derfor oppmuntres ikke motarbeides.