23. feb, 2016

Finnes det pedagogikk?

Kunnskapsministerens forslag om å erstatte pedagogikk i lærerutdanningen med et profesjonsfag har møtt sterk motstand. Men finnes det egentlig pedagogikk?

 Skolen skal: ”Opne dørar mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane en historisk og kulturell innsikt og forankring” (Opplæringsloven). Dette peker på  oppgaver som favner viere enn målstyrt opplæring.

Utdanningsforskning kan gi bedre opplæringsmetoder. Kunnskap om utdanningsforskning og metoder er ment inn som en viktig del av det nye profesjonsfaget. Men er slik kunnskap pedagogikk?

Det er tre grunner til å svare nei på spørsmålet:

1)    Pedagogens arbeid forutsetter en viere horisont, formulert som danning. Den nye kometen på den pedagogiske stjernehimmel Gert Biesta (2015) sier det pedagogiske skiller seg fra utdanning ved at barnet behandles som et subjekt og ikke som objekt. Den dannende pedagogikk henvender seg til barnet som subjekt. 

2)     Resultater fra evidensbasert forskning kan ikke opphøyes til almene teorier om pedagogisk praksis, fordi læreren må håndtere en mye mer flerfoldig konkret situasjon enn det forskningen kan si noe om. (Jfr kritikk av utdanningsforskeren J. Hatties bok ”Visible learning”).

3)    Trude Evenshaug sier i en kronikk i Klassekampen 23/2-16:  ”Det er ingen som sier om en lærer at han er en veldig god pedagog, men en elendig fagperson”. Det er lett å være enig. Men utsagnet er problematisk. Man kan stille et motsatt spørsmål. Kan man være en god pedagog hvis man er en god fagperson, men ikke kan noe pedagogikk? Mange vil svare ja på et slikt spørsmål. Man kan vise til lærlinger som blir opplært ved å fotfølge kyndige fagfolk i praksis. Det finnes fagfolk uten pedagogisk utdanning som gir utmerket undervisning i skolen.

Man kan bli en bedre lærer med mye lærererfaring og nye lærere trenger veiledning av erfarne lærere. Dette er pedagogikk som praksis. Pedagogisk praksis kan opplyses med kunnskap i andre fag som f eks filosofi, psykologi, historie og sosiologi mm. Men finnes det pedagogisk teori for pedagogisk praksis, som bindevev i et pedagogikkfag, som er noe mer enn utdanningsforskning/metode og andre hjelpedisipliner? (Jeg anser didaktikk å være et utvidet metodebegrep.) Eller er et slik pedagogikkfag en fiksjon pedagogiske profesjoner konstruerer for å styrke egen autoritet?  

Det er paradoksalt at de som er opptatt av profesjonsfaget og utdanningsforskning/metode, noe som kunne vært et innhold i et pedagogikkfag, forkaster pedagogikkbegrepet. Mens de som vil beholde pedagogikkfaget i mer dannende retning, får et problem med å gi det innhold.

Man kan trekke en parallell til politikk. Politikk er praksis. Vi har fag som statsvitenskap og sosiologi. Men det nærmeste et politikkfag jeg har hørt om er: ”sammenlignende politikk”. Politiske ideologier er velkjente. Det er mer problematisk å snakke om pedagogiske ideologier. Det sentrale i pedagogikk er individet, i politikk  er det samfunnet. Det klinger dårlig å snakke om både: jeg – du politikk og samfunnspedagogikk. I så fall ville pedagogikk og politikk være identiske, og det er de jo ikke. Pedagogiske ideologier koker vel egentlig ned til en blanding av filosofiske betraktninger, menneskesyn og læringspsykologi.

Barn skal føres inn i voksenverden. Pedagog er en som leder barn. Voksne som gjøre dette på en god måte, tenker igjennom hva de gjør. Er det slik gjennomtenkning, som egentlig er pedagogikk?