7. apr, 2017

Barnas barndom

Klassekampen 7/4 

Kan ikke barn bare få være barn? I ”Barndom” møter vi en alternativ barneverden i en film, regissert og forstått av en voksen. Det kan hende barnet med det litt underfundige blikket inn i kameraet, bare tenker: ”Er ikke hun filmdamen snart ferdig. Jeg er trett og vil hjem til mamma og pappa”.

 Olin viser 6-åringens barndom så romantisk hun mener den er, og barnehagen er dens idyll. Hun er på barnas side mot sosialrealistene på 70-tallet, mener forsvarerne hennes i Klassekampen 4. april. Men Egil Stenhaug Strand (1. april) er ingen pedagogisk teknokrat. Det er skapt en fiende som ikke finnes og dermed et tomrom som er lett å erobre av de pedagogiske romantikerne og deres barneforståelse. De spiller på en lengsel i vår tid, både hos barn og voksne, kanskje etter det autentiske. Jeg deler Strand sin kritikk av Olins romantiserte glansbilde av barn.

 Kristoffer virker som en hyggelig mann og omtenksom pedagog. Men ”spionhistorien” i traileren til filmen provoserer. Noen 6-åringer er ute i skogen med Kristoffer, de spikker pinner som skal bli til kjepphester. Kristoffer sier de må sende opp en spion for å finne ut om det er klar bane til å smugle pinnene inn i barnehagen. For 6-åringer er det viktig  å ”prøve seg ut” mot voksenstyrt ”innordning”. Spioneringen for å smugle noe inn i barnehagen kunne vært et utprøvingsprosjekt, en erobring av eget barndomsrike. Men dette blir innordnet og dermed ødelagt, når det ledes og styres av en førskolelærer.

Strand er heller ingen ipad-pedagog. Skjermene er der, de er virkelige. Noen uker gamle barn er allerede fascinert av mobilen de voksne er så opptatt av. Mobilen er god å bite i. Iphonen og skjermene kan være ny vekst i ”Hundemeterskogen”, selv om de romantiske pedagoger ikke liker dette.