10. mar, 2015

Uten friskoler - stopper Norge

Christian Beck, kronikk VG juli 2013:

Målstyring og New Public Management (NPM) i den offentlige skole, spesielt i Oslo, har økt behovet for flere privatskoler i Norge.

Det offisielle synet er at Norge skal ha en liten, men gjennomkontrollert privatskolesektor for de med spesielle livssyn og pedagogiske oppfatninger (Aftenposten 16/7 og Utdanningsforbundet 2013). I verdenssammenheng har Norge svært få privatskoleelever, under 3 % i grunnskolen og 9 % i videregående skole. I USA ville norske privatskoler bli kalt charterskoler, delvis frie offentlige skoler med statsstøtte. Amerikanske privatskoler uten statsstøtte finnes ikke i Norge. Debatten om privatskoler i Norge oser av frykt for det private.

I sommer har vi lest om privatskole-raidet som skal ha rasert svensk skole. Men når 92 % av elevene går i offentlige skoler er det urimelig å gi privatskolene skylden for dårlige svenske pisa-test-resultater. Dessuten ligger Sverige fremdeles, som Norge i den store gruppen av vestlige land med middels pisa-test-resultater. Når antall elever i svenske private videregående skoler har økt til 25 %, har dette i første rekke vært et nødvendig privat innovasjonsløft for opplæring i praktiske yrker. Et løft offentlige skoler verken i Sverige eller Norge har greid å få til.

Argumentet mot privatskoler er i første rekke økonomisk. Man frykter at statstilskuddet på 85 % til private skoler skal havne i lommene på grådige kapitalistiske (svenske) skolefirmaer. Man raser over at private videregående skoler blir lagt ned. Men i Norge pågår en storstilt nedlegging av 20-30 små offentlige grunnskoler hvert år, nærmest utelukkende av økonomiske grunner. Mange private aktører, f eks forlag, skoleutbyggere og busselskaper tar ut solid utbytte i det store statskapitalistiske skolemarkedet. Utdanning ensidig styrt av profittinteresser kan gå utover kunnskapskvaliteten. Men profitten lar seg styre i de nesten 50 % av barnehagene som er private og i helsevesenet, hvorfor da ikke også i skolen?

Det private er noe mer enn det privatøkonomiske, f eks valgfrihet og det private hverdagsliv.

Det private motiv er drivkraften i enhver opplæring, både for elever og lærere, uavhengig om skoleeier er privat eller offentlig. Knebler man det private kan man ødelegge både skolen og opplæringens kvalitet.

Vi lever i en turbulent global tidsalder med mye folkevandring. Kan angsten for privatskoler egentlig forklares av frykten for at den norske samfunnsmodellen med enhetsskolens sterke posisjon, skal rakne? Men er en slik frykt rasjonell og er privatskoler egentlig noen trussel mot samfunnsfellesskapet?

Perioden 1850 – 1900 var preget av mange privatskoler i Norge, særlig middelskoler og gymnas. Sentrale skolefolk som f eks Hartvig Nissen hadde sin privatskole, men samtidig et glødende engasjement for den offentlige skole. Privatskolene ble brukt til eksperimentering. De gode resultatene ble senere innført i den offentlige skole. Dette var gode 50 år for både offentlige og private skoler i Norge. Innovasjonseffekten av private skoler var planlagt, reell og effektiv. I dag er det motsatt. Skal en privatskole bli godkjent bør den ha en læreplan som er mest mulig lik den i offentlig skole.

Det pågår en debatt om Oslo-skolens ovenfra ned regime med målstyring og mye testing av elever og måling av rektorer.Når kunnskapen byråkratiseres, som i Oslo, kan den bli for snever. Individer og samfunnsgrupper utenfor mainstream, utdannet i private skoler, praktiske mennesker, kunstnere med mer, kan da plutselig ha den nødvendige kunnskap som finanskriser, klimakriser og humanitære kriser og terrorsituasjoner krever.

Opplæring forutsetter et privat engasjement og kunnskapsmangfold er viktig. Vi trenger i dag flere privatskoler ikke færre. Hvorfor kan man ikke øke statstilskuddet til drift av privatskoler fra 85 % til 100 %? Da vil privatskoler være en mulighet for alle.