10. mar, 2015

Barnnehageforskning - forskning eller propaganda

Christian Beck,  Innlegg Vårt Land januar 2014

Forskningsgrunnlaget som blir brukt som argument for tidlig opplæring i barnehage, er svært, svært tynt og verre blir det når dette brukes politisk.

 Når vi leser det to siders oppslaget i Vårt Land gir i dag (9/1-14)  der også Knut Arild Hareide er intervjuet kan vi få inntrykk av at KrF er på vei til å gi etter for barnehagepropagandaen. Hvorfor bruker ikke KrF-lederen anledningen til sterkere å tilbakevise hovedoppslaget med professor Mari Rege?

Vårt Land har gitt to sider til Rege, NHO direktør Kristin Skogen Lunds allierte i korstoget for tidlig opplæring i barnehage. Forskningsgrunnlaget her er svært, svært tynt og verre blir det når dette brukes politisk.

Vi blir for tiden overøst med mange forskningsrapporter, store internasjonale studier, arkivdata, meta-analyser mm, når det gjelder barnehage og skole. De bygger på mye sammensatte data og mye statistikk.

De virker veldig profesjonelle og autorative. Men det er svært vanskelig å komme fram til kjernen her, for å sjekke om det er riktige konklusjoner eller ikke. Jeg har selv, som høgskolelektor Morten Solheim (Aftenposten 8/1 )prøvd å disikere en del slike undersøkelser, og finner ofte at konklusjonene kan være svært misvisende i forhold til både data/metode og faktiske funn. Dette gjelder i høy grad underøkelser som skal vise at tidlig opplæring i barnehage er bra for senere læring, og karriere som voksen. Når dette blir benyttet i en politisk strategi, kan de hele bli veldig galt.

Her er en VG-kronikk fra 2009 om den rapporten som kanskje mest har vært brukt de siste 5 årene for å banke fast barnehagenes fortreffelighet. Kritkken her er like aktuell i dag:

---------

TVILSOM BARNEHAGEFORSKNING

Christian W. Beck

Vi blir for tiden presentert mye forskning som skal vise at barnehagehager er nødvendig for at barn skal lære nok på skolen. Det er all grunn til å være kritisk til slike undersøkelser.

Nylig kunne vi i store riksmedier lese om en norsk forskningsrapport (70-talls-rapporten) som påviste at barn som på slutten av 1970-tallet gikk i barnehage i dag har høyere lønn og bedre utdanning enn de som ikke har gått i barnehage. Forskerne selv, offentlige myndigheter og media konkluderer med at undersøkelsen overbeviser om barnehagens positive effekter også i dag.

Man har sammenlignet barn i kommuner med lavest og høyest barnehageutbygging og har funnet at barn som gikk i barnehagen tjener best og har best utdanning som voksne.

Undersøkelsen er et såkalt kvasi-eksperiment på historiske data. Forskjeller i slike undersøkelser må være store for å bli tatt hensyn til. Forskjellene i denne undersøkelsen er små, men likevel signifikante (ut over rimelig statistisk tvil). Men det er lett å få signifikans med så mange undersøkelsespersoner som her.

Et krav til undersøkelsen er at kommunene i de to gruppene er trukket tilfeldig. Det er ikke gjort her. Dermed har man ikke kontroll over andre variabler som kan påvirke resultatet. Forskerne kompenserer noe for dette med statistisk raffinerte metoder, men langt fra nok.

I rapportens egen dokumentasjon kommer det fram klare holdepunkter for en alternativ forklaring på resultatene enn den forskerne selv gir. Kommuner med høy barnehagedekning har også i 1976 det høyeste utdanningsnivå for mødre, best økonomi og flest borgelig stemmer ved valg. Er det middelklassens inntog i de ekspanderende barnehager på slutten av 1970-tallet forskerne egentlig har målt og ikke positiv effekt av barnehageinstitusjonen?  Full klarhet om tolkning av resultatene forutsetter at andre forskere får tilgang til de benyttede offentlige datakilder.

En annen nylig offentliggjort undersøkelse viser at arbeiderklassen i dag ikke sender ettåringen i barnehagen og er positive til kontantstøtten. De legger større vekt på familieverdier og mindre vekt på barnehagen enn middelklassen.

Samtidig med 70-talls-rapporten, kom nylig Fordelingsutvalgets rapport om økonomiske forskjeller i Norge. Dette er en slags autorisert melding om rikets tilstand. Denne rapporten legger i år stor vekt på ”den tidlige fase” og er svært positive til barnehagen og vil ha kontantstøtten fjernet.

Sentralt i den siste rapporten er et 30 siders vedlegg skrevet av to forskere. Den ene forskeren på dette vedlegget er en av de to forskerne på 70-talls-rapporten. Lederen i Fordelingsutvalget er også denne forskerens sjef. Den andre forskeren på vedlegget er også spaltist i Aftenposten. Hun presenterer (29/5) i innlegget: ” Gi gratis barnehage - avskaff kontantstøtten” den første av tre etapper i Aftenpostens ensidige og ukritiske presentasjon av 70-talls-rapporten. Siste etappe er en lederartikkel.

Jeg skal vokte meg vel for å antyde samrøre. Norge er et lite land og fagmiljøene er små. Men når alle kjenner alle oppstår lett en enhetlig faglig plattform som sjelden blir utfordret. Dette er et problem for forskningen og er noe media må ta hensyn til.

I dag har betrodde samfunnsforskere stor tilgang til offentlige registre, for eksempel folkeregisteret, med stadig flere opplysninger om oss alle, ikke minst om barn. IT-teknologien åpner for nye kompliserte statistiske analysemetoder. På en slik forskningsscene er det vanskelig for folk flest og media og følge med i svingene. Men det er helt nødvendig, ellers kan vi alle bli lurt til å tro på kunstige og feilaktige virkelighetsbeskrivelser.

Forskning på barnehager er mye mer nyansert enn den ensidige ”hyllest” av barnehagen som i dag preger den ledende norske forsknings- og medieoffentlighet. Slik forskning kan oppsummeres på følgende måte:

1)     Hjemmet og foreldre er viktigere enn barnehagen for barnas senere psykiske helse og skoleresultater, særlig for barn under tre år.

2)     Kortere språkopplæringsopplegg og barnehageopphold for underpriviligerte barn over tre år kan gi gode resultater.

3)     Tidlig opplæring f eks i språk i barnehagen kan gi positive resultater, men effekten er kortvarig. Som regel er forskjellen utvisket i løpet av fire/fem år i skolen.

4)     Mye bruk av barnehagen særlig for barn under tre år øker sannsyneligheten for at barn blir stressede, også helt opp i ungdomsalderen.

Det må advares mot skråsikker tro på barnehagenes fortreffelighet. Det er viktig at foreldrene får rimelige muligheter til selv å velge omsorgsløsning for sine barn på et mest mulig opplyst grunnlag.