10. mar, 2015

Unschooling og ansvar for egen læring

Christian Beck, innlegg i Klassekampen:

Det er to motsatte syn på læring. I det første skal elevens læring maksimalt styres. I det andre skal eleven selv ha ansvaret for egen læring (AFEL). Unsccooling brer om seg, særlig I USA. Her er eleven ikke bare uten skole men uten styrt læring.

 Det er to motsatte syn på læring. I det første skal elevens læring maksimalt styres. I det andre skal eleven selv ha ansvaret for egen læring (AFEL). Unsccooling brer om seg, særlig I USA. Her er eleven ikke bare uten skole men uten styrt læring.

 AFEL var i mange år et honnørord i grunnskolen. Med Kunnskapsløftet ble AFEL fra 2006 et skjellsord og forklaring på svake pisa-resultater. Jan Arild Snoen Minerva (mars 2014) kaller det «ansvar for egen luring». SV var på 1980-tallet politisk fanefører for AFEL. Men selv de tok med kunnskapsminister B. V. Solhjell et oppgjør“med metoden som har gitt tidkrevende, bråkete og resultatløst gruppearbeid i klasserommene” (VG Des 2007).

Det er en forskjellsbehandling av AFEL på ulike utdanningsnivåer som ofte begrunnes med alder. Men aldersargumentet her er ikke rettlinjet. Foreldre skal ikke lære de minste å gå eller å snakke. Her er den gode situasjon at foreldrene omsorgsfullt, stolte og støttende følger med på podens egne mestringsbestrebelser. Det er med skolen at læringen langt på vei tømmes for AFEL. Tømmingen krøp nedover i alder når barnehagen ble nederste del av utdanningssystemet.

AFEL dukker for tiden opp igjen, nærmest som et ideal på universitetene og høgskolene. Studenter gis store muligheter til selv å komponere sitt pensum og har hjemmeeksamen, ofte med selvvalgt tema. Man har fokus på læringsprosessen. Med Universitetsreformen ble AFEL sett på som positivt og framtidsrettet.

Hvorfor er AFEL så galt i barnehage, grunnskole- og videregående-skole-opplæring? Et annet argument enn alder er blitt klarere de senere år. Myndighetene vil maksimalt styre skolelæringen for å øke kvaliteten og utjevne forskjellene i læringsresultater. Lite tyder på at de lykkes.

Det diametralt motsatte av maksimalt å styre læring, er å gi elevene mer frihet, mer AFEL. I 20år har jeg i egen forskning fulgt ”unschoolerne”. Ikke bare har disse elevene sin læring uten skole, men foreldrene lar av prinsipp barna få bestemme både læringens innhold og prosess selv.

I dag utgjør unschoolerne 30 % av de nesten 2 millioner barn og ungdommer i USA som får hjemmeundervisning i stedet for grunnskole. I Norge er det ca 100 unschoolere. Pedagogen John Holt regnes som unschoolingens ideologiske grunnlegger. Barna skal med sin utvikling ligge foran og foreldrene etter. Læringen er av-institusjonalisert, uten pensum, lærebøker og undervisningsmetoder.

Noen unschoolere lærer ikke alt i den nasjonale læreplan like godt. Men hvem gjør nå det? De lærer grunnleggende ferdigheter og blir ofte drivende gode på det de virkelig er engasjerte i, gode på data og internett, og mobbing er et ukjent begrep. Som unge voksne er de ganske normale, med en nerdefaktor litt over gjennomsnittet, og er å finne ofte som entrepenører i kreative yrker.

Unschooling ser ut til å fungerer fordi foreldrene er engasjerte rollemodeller som oppfatter kunnskap og læring positivt, ikke fordi foreldrene underviser. Unchoolerne utvikler et engasjert og selvstendig forhold til kunnskap. Skolen kan her ha mye å lære.

Christian W. Beck førseaman. i ped UiO

AFEL var i mange år et honnørord i grunnskolen. Med Kunnskapsløftet ble AFEL fra 2006 et skjellsord og forklaring på svake pisa-resultater. Jan Arild Snoen Minerva (mars 2014) kaller det «ansvar for egen luring». SV var på 1980-tallet politisk fanefører for AFEL. Men selv de tok med kunnskapsminister B. V. Solhjell et oppgjør“med metoden som har gitt tidkrevende, bråkete og resultatløst gruppearbeid i klasserommene” (VG Des 2007).

Det er en forskjellsbehandling av AFEL på ulike utdanningsnivåer som ofte begrunnes med alder. Men aldersargumentet her er ikke rettlinjet. Foreldre skal ikke lære de minste å gå eller å snakke. Her er den gode situasjon at foreldrene omsorgsfullt, stolte og støttende følger med på podens egne mestringsbestrebelser. Det er med skolen at læringen langt på vei tømmes for AFEL. Tømmingen krøp nedover i alder når barnehagen ble nederste del av utdanningssystemet.

AFEL dukker for tiden opp igjen, nærmest som et ideal på universitetene og høgskolene. Studenter gis store muligheter til selv å komponere sitt pensum og har hjemmeeksamen, ofte med selvvalgt tema. Man har fokus på læringsprosessen. Med Universitetsreformen ble AFEL sett på som positivt og framtidsrettet.

Hvorfor er AFEL så galt i barnehage, grunnskole- og videregående-skole-opplæring? Et annet argument enn alder er blitt klarere de senere år. Myndighetene vil maksimalt styre skolelæringen for å øke kvaliteten og utjevne forskjellene i læringsresultater. Lite tyder på at de lykkes.

Det diametralt motsatte av maksimalt å styre læring, er å gi elevene mer frihet, mer AFEL. I 20år har jeg i egen forskning fulgt ”unschoolerne”. Ikke bare har disse elevene sin læring uten skole, men foreldrene lar av prinsipp barna få bestemme både læringens innhold og prosess selv.

I dag utgjør unschoolerne 30 % av de nesten 2 millioner barn og ungdommer i USA som får hjemmeundervisning i stedet for grunnskole. I Norge er det ca 100 unschoolere. Pedagogen John Holt regnes som unschoolingens ideologiske grunnlegger. Barna skal med sin utvikling ligge foran og foreldrene etter. Læringen er av-institusjonalisert, uten pensum, lærebøker og undervisningsmetoder.

Noen unschoolere lærer ikke alt i den nasjonale læreplan like godt. Men hvem gjør nå det? De lærer grunnleggende ferdigheter og blir ofte drivende gode på det de virkelig er engasjerte i, gode på data og internett, og mobbing er et ukjent begrep. Som unge voksne er de ganske normale, med en nerdefaktor litt over gjennomsnittet, og er å finne ofte som entrepenører i kreative yrker.

Unschooling ser ut til å fungerer fordi foreldrene er engasjerte rollemodeller som oppfatter kunnskap og læring positivt, ikke fordi foreldrene underviser. Unchoolerne utvikler et engasjert og selvstendig forhold til kunnskap. Skolen kan her ha mye å lære.