11. mar, 2015

Hvem er viktigst - læreren eller katten?

CHRISTIAN BECK Avskjedsforedrag fra Iped UiO 1. desember 2014

Spør man ungdomsskoleelever i 10. klasse om ”hvem er viktigst for deg?”, topper Hjemmet/foreldre foran venner og annen slekt, så kjæledyr og lærere, til slutt: fritidsledere, og mediefigurer.

Når man spør de samme elevene om ”hvor lærer du mest?”, topper: skolen, så hjemmet/foreldre og internett. Organisert fritid og venner kommer langt etter. (Beck 2011).

Hjemmet/foreldre kommer altså høyt opp både på ”lærer mest” og ”viktigst”. Det virker rimelig. Man lærer mest av de man har den sterkeste tilknytning til i livet. De viktigste i livet til disse 10. klassingene er foreldre, og så andre i deres hverdagsliv, annen slekt og venner. De formelle institusjonene for barn som: skole med læreren inkludert, organisert fritid med treneren og media med sine kjendiser, har problemer med å slå ut katten og andre kjæledyr, i betydning i ungdommenes liv. Sterk tilknytning til kjæledyr er forøvrig mest et jentefenomen.

Når elevene svarer at de lærer mye av skolen/lærerne, er det avhengig av hvilke elever man spør. Mye forskning om læringsresultater tyder på dette. Man vet at når enigheten og likheten mellom foreldre og skole er stor, gir det bedre skoleresultater for barna, og omvendt. I dagens skole gjør middelklasseelevene det best. Arbeiderklasseelevene og deres foreldre har ofte både andre forventninger til skolen og dårligere læringsresultater enn middelklassen, i skolen.

Pedagogisk forskning på læring kan deles i to hovedbolker:

1)   Forskning på hva læreren eller andre pedagoger gjør for elevenes slik at de lærer. Fokuset er på avsenderen som leverer til elevene: politikere, systemet, skolen, læreplanen, læreren og undervisningen. Å se eleven, er også en del av avsender-perspektivet. Man ser eleven som en mottaker av opplæring, og dermed i avsenderens bilde.

2)   Forskning med et motsatt utgangspunkt: Man ser på læring ut fra eleven som skal lære. I slik forskning blir et hovedfokuset elevens motivasjon for læring. I følge Deci & Ryans` (2000) motivasjonsteori er det forskjell på indre og ytre motivasjon. Hvis en person gjør en aktivitet på grunn av interesse for selve aktiviteten, og denne aktiviteten er belønning nok i seg selv, er det snakk om indre motivasjon. Ytre motivasjon er når personen gjør noe fordi han ønsker å oppnå en belønning eller et mål, utenfor selve aktiviteten.

Indre motivasjon er selvsagt idealet, den ekte læring. Våre motiv for læring er ikke bare biologiske driv, men også mentale, påvirket av vårt sosiale miljø. Motivasjonen er avhengig av hva slags kunnskap man skal lære, ens eget forhold til denne. Slike forhold formes grunnleggende av de viktige nære personer i ens oppvekst, ikke av barnehagen, skolen og pedagogene.

 Selv om man tar utgangspunkt i elevene og deres indre motivasjon for læring ender pedagogisk forskning som kunnskap læreren/pedagogen skal anvende på eleven og dermed som teori for opplæring.

Også elevenes indre motivasjon skal ”vekkes” av pedagogen, for skolen og dens kunnskap. Hvis eleven ikke vil vekkes, er dette et motivasjonsproblem og et undervisningsproblem, som forskere fort sier: kan løses med mer forskning og bedre metoder. Men hva hvis eleven, og kanskje over langt tid, ikke vil vekkes?

Læring er ”survival”, både kroppslig og mentalt. Jo viktigere kunnskapen er for oss, jo fortere og bedre lærer vi. Når det er livet om å gjøre er vår læringskurve på det bratteste. Vår læring er alltid selvbestemt. Man kan tvinges til opplæring, men ikke til læring. ”Læringen min, den får du aldri – pedagog”.

Hvorfor læringsforskning ender opp med opplæringsmetoder kan tydeliggjøres med sosialpsykologen G. H. Mead`s (1974) skille mellom (I)-det handlende menneske med fri vilje, et subjekt og (ME)-personen som en beskrivbar identitet som kan analyseres og formes, som et objekt. Pedagogisk forskning blir (ME)-forskning. (I) elimineres som forskningsobjekt, nettopp fordi det ikke er et objekt, men et selvstendig subjekt. Da elimineres viktig innsikt i Individets (I)`s eget ønske og vilje til å lære noe spesielt, en spesiell ferdighet eller kunnskap. Mennesket har selv initiativet, for sin egen personlige læring. Det er et livets grunntrekk.

Pedagog betyr opprinnelig fra gamle Hellas: ”den som leder barn”. Men hva innebærer det ”å lede barn”? Vi kan snakke om tre ulike pedagogiske nivåer:

Nivå 1) Å lede barn kan gjøres direkte ved bevisst å gi dem en opplæring.

Nivå 2) Men man kan også lede kan indirekte, gjennom at man mer ubevisst blir rollemodeller for barn. Barna tar etter. Deres ønsker om læring som kan spores til foreldre og andre viktige personer i barns liv.

Nivå 3)  Det kan også være slik at barn og andre lærer best på egenhånd, uten pedagoger. Plutselig er det ”noe” som er blitt deres egen læringsgreie.

Jeg tror at pedagoger ofte er idealister og ønsker å gjøre en god jobb. Men deres fokus er pedagogisk, på hva de skal gjøre for elevens læring. Det kan fører til en alvorlig feilkilde: Man overdriver betydningen av 1), ignorerer betydningen av 2) og skremmes av 3). Dette kan føre til en feil pedagogisk forståelse av hvordan læring foregår. Forskere og pedagoger kan overse (I)`s betydning for læring  

Forutsetningen for god læring er at barnet har et godt forhold til viktige andre i barnets liv. Først foreldrene, så etterhvert andre, også “katten”, f eks som kilde til sinnsro og livsglede. Disse er viktige “andre”, først og fremst som omsorgsgivere, rollemodeller og formidlere av en stjernehimmel av liv og lærie, som kan påvirke og inspirere barn. Når en slik stjernehimmel er etablert kan lærere bidra, også med en undervisning av barna, av noe som må læres og som de faktisk ønsker å lære, f eks å lese, skrive og regne.

 For å forstå lærerens betydning i barns læring, må rekkefølgen av de pedagogiske oppgaver, som er beskrevet over, etter betydning, snues i motsatt rekkefølge:

Nivå 1) Barnets behov og ønske om læring

Nivå 2) De viktigste personer i barns liv (her kommer katten inn).

Nivå 3) Pedagogens, lærerens direkte opplæringsbestrebelser.

Katten kommer før læreren, fordi den er på nivå 2. Læreren er på nivå 3. Det er når lærere forstår sitt nivå, at de også driver best opplæring.

 Referenser:

Beck. C. W. (2011). Distanse og nærhet. Oslo. Didakta Norsk Forlsag

Deci, E. I. og Ryan, R. M.(2000).When reward compete with nature: The search for optimal motivation and performa. San Diego. Academic Press

Mead, G. H. (1974). Mind, Self and Society. Chicago. The University of Chicago Press